Performance som grantre.

Om språk og natur på Dans for voksnes ROTTUR i Nordmarka. Medvirkende: Ole Henrik, Tone, Siri, Ingvild, Mona, Harald og Audun.

Referat:

OLE HENRIK har på en blå anorakk med dressjakke under, og støvler. Det har snødd. Nå er det mildt og 10 cm snøsørpe på veien. Gruppa er enige om at været er pent. Ole Henrik er begeistret.

Han står inntil kanten av veien i en slak oppoverbakke. Bakenfor er det en skråning med høye grantrær. Resten av gruppa står i en sirkel rundt med opptagerutstyr, blyant og notatbøker.

Ole Henrik har en pasjon for kart som han kaller en slags autisme, eller en planofilisme, et begrep han har funnet på selv. Han kjøper kart fra Tanum, og favorittkartet er et av øya Grip. Det er et vakkert kart, sier han. Ole Henrik liker å forestille seg hvordan landskapet ser ut i virkeligheten basert på symboler i kartet. Han prøver å finne ut om kartet stemmer med terrenget. Han forteller at han er fascinert over hvor nøyaktige kartene er, og hvor godt de stemmer. Det han sitter hjemme og forestiller seg er det han ser når han kommer dit.

Ole Henrik har holdt på med turorientering fra han var ni. Han forklarer at turorienteringskart er de aller vakreste kartene. De lages med stor nøyaktighet, og med helt egne tegn og symboler som man ikke finner i vanlige kart. Turorienteringskartene har med alle detaljer, til og med det som er hemmelig.

Ole Henrik mener at kart er abstraherte og estetiske kunstverk. Når de illustrerer hvilken type skog det dreier seg om er gradene av grønt maleriske.

Han beskriver landskapet som en psykologisk tilstand, der forholdet mellom psyke og landskap er konkret. Som i landskaper går man opp og ned i sinnstilstander. Han mener dette har rot i instinkter, i det utrygge i en utsatt posisjon nede i dalen og utsikten på toppen.

TONE har burgunder lue. Hun står på veien ved en fossende bekk. Hun vil snakke om språk. Hun starter i det narrative, og i det hun sier noe sånt som at vi står på en vei, vender språket seg innover og blir fysisk. Som i musikk, dans og sang, og et språk som korresponderer med akkurat nå, som ikke kan være feil, og som er fragmenter i en helhet av forskjellige og likeverdige uttrykk og språk for natur og kultur, men i ulike kontekster og punkt. Tone sier at ord er flytende og organiske, som kroppen, og at tanken er et fragment som tilhører den organiske kroppen. Hun siterer Peter Handke: Many tracks meet right here,og I am so intensely present.

SIRI spiser ei brødskive med ryggen til et lite vann. Gruppa står på veien og ser utover åpningen i landskapet bak i nyanser av grått.

Siri er opptatt av rom i betydning persepsjonsforskyvning og mellomrom. Som når ting relaterer seg til hverandre; tilfeldig, som bruset av en nyåpnet flaske samtidig med et annet brus fra en lastebil, eller i timing, som å synge mellom beaten i en låt.

Hun sier at på dansegulvet er det naturlig å søke seg til mellomrommet. Det er der det er plass. Hun ser etter slike rom i konkrete ting, som arkiver. Hun vil bryte dem opp i flere rom, og finne de rommene som ikke er opplagte. Ta dem, og bruke dem.

Hun snakker om det som kunne skjedd men som ikke gjorde det, som et visuelt og felles tankerom.

LILOLILOLILOLILOLILOLILOLILOLILOLLOLILOLILOLILOLILOLILOLILOLILOLILOLILOLILOLILOLILOLILOLILOLILOLILOLILOLILOLILOLILOLILOLILOLILOLILOLILO

(synger Siri. Senere viser det seg at to av gruppa er fuglekikkere, og kan alt om fuglelyder).

INGVILD (Erasmus Montanus) er et grantre ved bredden av ei myr på ei lite slette. Gruppa raster og tar fram matpakka. To sitter ved foten av treet. Andre står på veien. Treet har grønn lang regnfrakk, grønn lue med åpning til øyne og munn trukket ned over hodet, et grønt manus, og briller som dugger.

MONA er glad i vann. Noen kaller henne AqvaMona. Gruppa har gått inn i skogen og stopper ved en fossende bekk. Over bekken ligger et stort tre. Stien er smal og våt. Mona står med ryggen til treet og bekken. Hun snakker om wasteland, et begrep som oppstod i kjølvannet av massenedleggelse av industri på åtti og nittitallet som følge av markedsliberalisme i politikken. Wasteland står for produksjon av kunst og kultur i og rundt nedlagte fabrikkområder og rivningsklare fabrikkboliger. Hun snakker om de usynlige fattige.

Mona er historiker og har skrevet om Svartlamoen i Trondheim. Hun samlet materiale ved hjelp av en metode hun kaller minnefortelling. Hun lar folk snakke i timesvis. Folka på Svartlamoen fikk felles erfaring gjennom det de gjorde for å ivareta de gamle husene, sier hun. Mona er opptatt av det som skjer, det som utføres med hendene og kroppen, og ikke av ansikter. Hun snakker om estetikken i kunst som oppstår tilfeldig, og om verdien av å oppdage den i det trivielle.

Gruppa fryser, og skynder seg opp den siste bakken til Sellanrå. Agnes har gått i forveien og fyrt opp. Hun har laget middag. Gruppa sitter rundt spisebordet. Noen har fremdeles lua på. Klær henger til tørk i taket. Det ryker av skoene. Ute plaskregner det.

HARALD sier at folk ikke liker blokkene på Bøler og Ulsrud, og at han har en bedre plan. Denne planen handler om at folk må lære seg å bygge husene sine selv, slik de vil ha dem, og med en bevissthet om hva det er. Folk flest kjøper, og velger mellom mange forskjellige ferdige opplegg. Men folk bør kunne forme sine egne omgivelser, sier han, og forstå hva som skal til. Uansett hvor ruklete det blir. Å bo i en verden av sine egne greier.

Innlegget utvikler seg raskt til en lang samtale om verdien av fysisk kunnskap, og hvordan man lærer gjennom kroppen.

AUDUN har studert biologi, akvakultur og marinbiologi. Han har tatt hovedfag på taskekrabben, der han lette etter de minste krabbene, og fant tre. Auduns rotsystem er naturinteressen. Han er en av fuglekikkerne (den andre er Ole Henrik). Auduns første minne er at han fant ei larve som var svart med gule striper. Da han var 11 kjøpte han en AIWA båndopptager og begynte å ta opp fuglelyder. Han var interessert i lyden i seg selv, og kunne eksperimentere med fugl i sakte fart. Ellers likte han å høre på death metal.

Fuglekikkermiljøet er ifølge Audun fullt av sære folk. De ”samler” på fugler, og store samlinger med sjeldne fugler gir status. Folk slipper alt de har i henda, og hiver seg på fly til andre verdensdeler hvis de får melding om at noe sjeldent er observert. I Trondheim ble det for en tid tilbake rapportert observasjon av Steppebrakksvale, en østasiatisk art som aldri har vært sett i Trondheim før. Folk valfartet til området. Informasjon om slike observasjoner får man gjennom et nettverk som heter ”Bombevarsler”. Man abbonnerer, og er samtidig forpliktet til å varsle hvis man oppdager noe.

Audun er interessert i dyr på grunn av mysteriet. Vi vet så lite. Vi vet lite om hva som fins, og lite om hva som forvinner. Vi vet lite om maur, og enda mindre om den lille bakterien Poklorikokler som det kanskje er aller mest av i hele verden, og som er viktig for fotosyntesen i havet. Han sier at Vipa på Ørlandet nesten er borte.

Gruppa snakker om verdien av det ikke-menneskelige; dyrekommunikasjon, språk, mikroorganismer, og fugler. Vi spiser kveldsmat med varm kakao. Siri har tatt med litt sprit.