Nye kluter fritt etter hukommelsen.

Referat (nesten) fritt etter hukommelsen fra seminaret NYE KLUTER på Dramatikkens hus 8/5/2017.

Arrangør: TeaterTanken.
Støttet av Dramatikkens hus.

Med Anne-Cécile Sibué-Birkeland, Jørgen Knudsen, Camilla Eeg-Tverbakk og Jon Refsdal Moe. Moderatorer TeaterTanken: Marius von der Fehr, Pia Maria og Ingvild Holm.

PROLOG

Noen uker tidligere. TeaterTanken har møte. Til stede er Pia Maria Roll, Tormod Carlsen, Ragnhild Freng Dale, Trond Peter Stamsø Munch, Tale Næss, Marius von der Fehr og jeg. Vi snakker løst og fast om den slunkne (men bra) medlemslisten, om BiT og Bergen kommune (endelig lokaler), om sentralisering av spillesteder, mangel på turnésteder, om marked og utdannelse, borgerlønn – ikke bare kunstnerlønn, større politiske fellesskap, ideologi, og om situasjonen for Beaivvášsamiske nasjonalteater. Vi diskuterer Vega Scene, der de har jobbet beinhardt, og klart å få opp et flunkende nytt teater via det private selskapet Urbanium, pluss 5 millioner i året fra Oslo kommune? Dessverre er det sider ved organisasjonsmodellen som virker dårlig forankret både lokalt og faglig. Synd hvis det ikke funker, for da er risikoen som kjent at kulturgisselet blir omgjort til et eller annet kommersielt. Og så Oslo som sårt trenger et nytt sted. Vi blir enige om å skrive et brev og be dem klargjøre og eventuelt revurdere driftsplanen, og sukker tungt over at organisasjonene ikke gjør det, enda det er viktig.

Vi snakker om hvordan vi kan jobbe med disse sakene, for det er her det blir vanskelig, ikke på vilje, men på gjennomføring. Vi er ikke mange nok, det er ikke nok tid, og kanskje orker vi ikke å være modige alltid heller. Men vi ser for oss å publisere mer. Og jeg sier at det trenger ikke være så sinnsykt ambisiøst, at vi kanskje kan ta opp tråden fra Scenekunnskap, skrive en slags referater, kort-tekster etc.? Så går vi gjennom opplegget for seminaret ’Nye kluter’, og prøver å lage en god plan. Vi har skisset på spørsmålene, og jeg som egentlig har allergi mot seminarformen, foreslår at det kanskje kan gi noe hvis vi sitter i spiral (eller virvelvind), fra midten av scenen og videre ut så langt det trengs, og mot bedre vitende sier jeg ja til å være moderator. Når jeg sykler hjem er jeg veldig glad for TeaterTanken, – skravle, tulle, sladre, diskutere problemstillinger og hva som kan gjøres, og jeg ville ikke vært uten for alt i verden. Etter seminaret er det ikke like gøy, men det går fort over, og bra ting ble sagt, så jeg følger min egen oppfordring og skriver ’referat’.

SAMTALE

15.00: Vi ankommer Dramatikkens hus og gjør avtaler om opplegg og rom, om mikrofoner, mygger og generell oppmikking. Det viser seg at vi ikke er enige om spiralen (eller virvelvinden) likevel, – for hvordan vil det egentlig funke? Det har vi ikke snakket ordentlig om. Tida er kort, og selv om vi har hatt ekstramøte, er vi fortsatt ikke i mål med spørsmål og oppfølgingsspørsmål, og dessuten kom vi akkurat på at vi har lovet Anne-Cécile å ta det på engelsk..., så kompromisset blir en stor sirkel med stoler på scenen. Det ser helt ok ut.

17.25: Jeg går gjennom tida, som jeg har tatt ansvar for, og tenker nok en gang at; shit, her blir det travelt. Alle vet det.

17.35: Vi drar i gang, – på engelsk, Pia ønsker velkommen, og jeg passer tida. Vi er fem minutter etter skjema.

‘Dear audience, colleagues, guests. We are grateful that the occasion has gathered so many people. TeaterTanken have invited you here because there, as you all know, has been employed new people in several of the most important positions in Norwegian theatre, and we are very happy to see four of them here today: Anne-Cécile Sibue Birkeland is the new director of Black Box Teater. Jørgen Knudsen is the new scenekunstkonsulent at the Norwegian Art Council. Camilla Eeg-Tverbakk is the new professor at Norwegian Theatre Academy in Fredrikstad. Jon Refsdal Moe is the new dean of theatre at KhiO. Kai Johnsen was also invited as a new professor at the Master program at KhiO, but he is unfortunately ill, and couldn’t come. We invited you to have a discussion about what we in Norwegian call "kunstsyn", which we interestingly enough have no term for in English, you might say "understanding of art", "understanding of the concept of art, of the the meaning or the function or the role art plays in society. How ever we define it, we know that how leaders of art institutions or art educations understand the concept of art will influence on how the institution develops. So we are really happy to have you here today to have an open talk, not to define which understanding has the greater legitimacy, but to shed some light on the fact that differences exists, and that they matter.’

Jeg sier det er synd at vi må ta det på engelsk, siden hele opplegget handler om at vi trenger å øve oss på å snakke om vanskelige ting, og det er opplagt at vi burde gjøre det på norsk. Men vi har lovet, og noe annet ville være uhøflig. Så de fleste av oss snakker hjelpeløst norwenglish. Jeg sier at den som syns det er helt umulig å si det på engelsk gjerne må snakke norsk, men det blir det lite av, fordi alle strever med å tenke og formulere på engelsk.

Jeg informerer om at det er lagt opp til 2 – 3 minutters svar på hvert spørsmål, med oppfølging og samtale direkte etterpå, at vi innser at det kan bli heseblesende, og beklager i så fall, men det var så mye vi lurte på (jeg sier ikke at det er et resultat av kompromisser). Jeg sier at jeg håper vi kan snakke mer om alt til slutt, – men det blir det selvsagt ikke tid til.

17.40: Marius har en kort intro til spørsmål 1) Hvilke utfordringer står teatret ovenfor i vår tid?Jeg har tatt med kjøkkenuret, men det tikker og ringer høyt, og det er alvor i rommet, så jeg trekker meg og bestemmer meg for mobilen. Jeg ber Anne-Cécile starte. Hun rekker å si to setninger før Lars Øyno på motsatt side av sirkelen sier på norsk at hun må snakke høyere og tydeligere, og særlig hvis det skal være på engelsk. Anne-Cécile forstår ikke. Han gjentar på norsk. Jeg oversetter og sier at hun faktisk snakker engelsk. Javel. Hun starter igjen, men Lars mener fortsatt at hun må snakke høyere og klarere. Hun starter enda en gang. Han blir ikke fornøyd, og setter seg ved siden av henne.

17.45: Jeg prøver å notere, ofte nærmest uleselige krusseduller. Jeg har jo tida å tenke på. Anne- Cécile sier (noe sånt som) at hovedutfordringene er at finansieringen bare går gjennom Kulturrådet fordi det nesten ikke finnes co-produserende scener, og at land som har mange slike scener har et bredere publikum. Dessuten burde alle, både institusjoner og frie grupper søke om midler, og bli fagfellevurdert på lik linje.

17.47: Jørgen sier at utfordringene er å håndtere en bred portefølje, å nå de yngre, spesielt barnehagebarna, og peker på misforholdet mellom et økende antall søkere og tilgjengelige midler.

17.49: Jon svarer at noe av problemet er at publikum faktisk ikke bryr seg om kunst, men at akkurat det også er en mulighet, fordi det gir oss frihet til å gjøre hva vi vil.

17.50: Camilla mener at vi må revitalisere teater-rommet og bedre kommunikasjonen med publikum, at det er et stort problem at de fleste bare vil underholdes, og at samfunnsengasjement selger dårlig. Anne Cécile sier at hun hele tiden spør seg hvordan vi kan re-koble teatret med publikum.

18.00: Vi har kommet til spørsmål 2), allerede ett spørsmål etter tida. Hvordan vil du bruke din nye posisjon til å påvirke det norske teaterfeltet? Anne-Cécile vil ikke påvirke, men tilrettelegge gjennom å stille spørsmål om hva kunstnerne trenger, – ’what are the needs’?

18.01: Jørgen vil heller ikke påvirke, og gir inntrykk av at han ikke har noen makt, og at han bare skriver anbefalinger som sendes videre til utvalget. Flere er skeptiske. Er ikke det makt!?

18.04: Jon er kritisk til at utdanningsinstitusjonene drives som business, og ikke som laboratorier. Han vil heller ikke påvirke. Han sier at kunstnerne må lære å ta kontroll over produksjonsmidlene.

18.06: Camilla syns at å påvirke også kan være bra, hvis det er på en bra måte, og at det er viktig å stå i en virkelig relasjon til verden utenfor, og jobbe med utveksling og etikk på tvers av disipliner og fagfelt.

18.08: Jeg leser spørsmål 3) Hva tenker du om din egen rolle i utviklingen av den norske teaterdiskursen? Anne-Cécile vil jobbe tett med kunstnere og grupper for å bidra til å formulere både søknader og presentasjoner.

18.13: Jørgen sier at språk er strategisk viktig, og at Kulturrådet vil styrke forskning og kritisk tenkning, og han er enig med Jon i at for å få selvstendige kunstsystemer må kunstnerne selv få kontroll over midlene, inkludert språket.

18.15: Camilla vil ha dialog, og legge til rette for risiko og et miljø der det er mulig å være modig. Hun sier at vi helt metodisk må stille kritiske spørsmål til hierarkiske strukturer.

18.18: Jon mener det er et problem at det ikke er tid eller ansatte innenfor institusjonene som kan drive med kritisk skriving, – ingen gjør det, enda alle vet hvor viktig det er at kunsten får kontroll over eget språk. Det burde være både praksis og teori, men det er nesten bare praksis. Og så har man jo lagt ned Teatervitenskap...

18.19 (ca.): Herfra begynner det å gå litt over styr, med både tida og folka, mildt sagt. Jeg nevner stillingsinstruksen, for det står vel at en del av jobben er å være aktiv i den offentlige samtalen? Det nikkes. Pia sier at folk fra andre kunstfelt også snakker om angsten for å diskutere vanskelige problemstillinger offentlig, og hun spør hvor den frykten kommer fra? Flere har lyst til å si noe, men Lars snakker høyest; vi lever i frykt, – i frykt. Han gjentar det flere ganger. Camilla sier at det

virker som om det generelt er et lavt debattnivå, og at det kanskje henger sammen med det hun nevnte tidligere, at man ser på kunst som underholdning. Lars sier at ‘det er jo underholdning’, og gjentar flere ganger, – dessuten må vi gjøre noe, – ikke bare sitte og prate, han sier det høyere, han reiser seg, går ut på gulvet, og det er vanskelig, nesten umulig å avbryte, men vi klarer det etter en stund. Vi må ha pause snart, selv om vi bare er på spørsmål tre og burde vært på fire – minst. Hild Borchrevinck får ordet og sier at vi ikke må glemme at gode diskusjoner starter med god kunst. Camilla spør hva teori er og kan være, og at vi kanskje har et bilde av teori som gjør det vanskeligere enn det trenger å være. Lars bryter inn og gjentar at vi lever i frykt. Camilla sier at det å ikke ha penger skaper frykt. Og det er flere som sier noe, men jeg har ikke notert det.

18.45: Lars rekker opp handa og vil ha tilbake ordet, men jeg sier at vi må ha pause.

PAUSE

19.05: Jon vil svare på noe Ragnhild Freng Dale spurte om før pause, men som han ikke husker, så hun må først gjenta spørsmålet, som handler om at han, – som nesten garantert ville blitt publisert uten å risikere all verden reflekterer over den makten, og om han har noen eksempler på når han har brukt den, men han svarer ikke på det, og svarer i retning; teateret er enten underholdning eller eksperiment, og det fins ingen mainstream.

19.10: Vi er kommet til spørsmål 4) Hvordan ser du på dynamikken mellom de statlige teaterutdanningene og det profesjonelle teaterfeltet? Jørgen svarer noe jeg ikke klarer å tyde, noe om struktur. Anne-Cécile sier ’engage in the students’. Jon sier at han vil utdanne folk som kangjøre revolusjon. Pia nevner den nye masterutdanningen på KhiO der studentene nettopp lærer å ha kontroll over egne produksjonsløp og å eksperimentere med form og prosess, mens alle vet at organiseringen i teater-Norge gjør det nærmest umulig å jobbe på den måten. Hun lurer på om det er moralsk forsvarlig å utdanne folk til en virkelighet uten at man samtidig arbeider for at virkeligheten de skal ut i korresponderer med utdanningen? Ingen rekker egentlig å svare på det, men jeg tror Jon sier nei. For nå har Lars tenkt litt på det Jon sa, eller på ordet revolusjon, og sier noe sånt som; du kan ikke komme her og si revolusjon uten å gjøre noe med det, og så beholder han ordet lenge. Jeg noterer ikke. Han er opprørt, og har ikke tenkt å gi seg med det første. Marius, Pia og jeg prøver etterhvert å avbryte, men selv om vi har mikrofon, og han ikke har det, snakker han høyest av alle; alt er veldig kjedelig, vi er kjedelige, og han prater og prater om at alle bare prater og prater. Jeg som tross alt har påtatt meg ansvaret for tida, som går veldig fort, – tramper på et tidspunkt fra den ene siden av sirkelen og helt bort dit hvor Lars sitter ved siden av Anne- Cécile og Jørgen. Jeg prøver å gjøre meg stor, sånn som når du skal herske over en hund (har akkurat lært det; du er sjefen), men det fungerer overhodet ikke. Han lener seg bare litt til siden, og etterpå snakker han rett gjennom meg. Jeg tusler tilbake, – tvers gjennom flau, – over opplegget, den gigantiske sirkelen, tida som er for kort og umulig å styre, folka som er umulige å styre, og over samtalen. Men jeg er litt urettferdig nå, for det er ikke så værst egentlig, og dessuten begynner jeg omtrent da å synes at det er litt moro, for det er virvelvind, i alle fall er det virvar. Marius tar over, men Lars er ikke til å stoppe, og Pia må til slutt bli forbanna og skrike at nå må han faen meg slutte å være en så jævlig barnslig og selvopptatt autoritær dust! Ti stille!! Han demper seg nok til at Jon får sagt at hvis han ikke gir seg nå, så går han (Jon altså), og det han mente med revolusjon (Jon altså), var at han ville legge til rette for at det også kan være mulig, ikke at han skal gjøre det.

19.35: Vi halter videre til spørsmål 5) Hvordan ser du på forholdet mellom det frie feltet og de store institusjonene? Anne-Cécile svarer at vi må ’redistribute within the cake’. Jon etterlyser en bedre infrastruktur rundt de programmerende scenene. Anne-Cécile mener det er veldig få programmerende scener i Norge, det burde vært mange fler. Bernt Bjørn sier at det er opplagt at det må skje en omfordeling av kaka, det vil si mellom det frie feltet og de store institusjonene. Klokka nærmer seg 20.00, og Elin Høyland vil avslutte med noe positivt. Hun minner om at det er bra ting som skjer, for eksempel at selvstendige kunstnere kan jobbe på de større institusjonene, at det frie feltet står sterkere enn før, – og hvis vi sammenligner oss med andre, har vi liten grunn til å klage. Klage! Som er et ord det er tvers gjennom deprimerende å høre, og som alltid dukker opp når kunstnere prøver å sette ord på strukturelle misforhold, og som egentlig betyr hold kjeft. (Elin mener det kanskje ikke slik). Pia fikk sagt omtrent det, og dessuten at disse samarbeidene er en mye større diskusjon, og at struktur og metode har enormt mye å si for om kunsten blir interessant eller bare en etteraping av virkemidler og estetikk, siden det frie feltet ofte eksperimenter med selve prosessen, noe som er nærmest umulig i en stor institusjon, og det er ikke slik som noen liker å framstille det, at vi er blitt til ett stort felt. Så reklamerer Tormod for TeaterTanken og sier at folk er hjertelig velkomne på årsmøtet (vi har hatt økning i medlemstallet, og det er opprettet en Vestlandsfraksjon!). Lars tar igjen ordet med at ’hver og en må gå hjem og finne ut hva som kan gjøres’, – og han sier det ikke kort. This is it, tenker jeg, takker for en fin avslutningstale, og dermed er det slutt. Vi klapper.

De tre siste spørsmålene rekker vi ikke: 6) Teater-Norge er i stor grad organisert i svært hierarkiske strukturer. Hva betyr dette for norsk scenekunst? 7) Finnes det etter ditt syn konflikter mellom ulike kunstsyn i teater-Norge, og hvordan forholdet du deg eventuelt til det? 8) Finnes det etter ditt syn konflikter mellom norske og internasjonale kunstsyn og diskurser, og hva betyr det for det norske feltet? Men vi er definitivt innom. Etterpå henger vi med alkoholen, og har kanskje bedre eller i alle fall mer flytende samtaler, der min kanskje beste idé er å legge ned kommentarfeltet på scenekunst.no, siden (nesten) ingen bruker det og det ser ut til å gjøre folk reddere, og at nettstedet heller kan invitere til jevnlige møter kalt ’Kommentarfeltet live’.

EPILOG

Vel. Det var et interessant seminar. Kanskje ikke på den måten vi hadde forestilt oss, eller hadde håpet på, men et seminar er også en handling. Det viktigste er kanskje ikke hvordan formen er eller hvordan det forløper, halter eller snubler, bare det skjer litt oftere? Og hvis vi var altfor høflige og lite utfordrende denne gangen var det jo andre tilstede som ikke var det, og det var kanskje bra, mente noen. Noe blir sagt, og kanskje alt blir bedre neste gang. Jeg har prøvd å tyde egne notater mens jeg har lurt på om jeg heller burde dikte opp alt. Uansett er det en fragmentert framstilling, med mine ord og formuleringer, så dere som er referert, – kom gjerne med det dere egentlig sa eller mente.

P.s. TeaterTanken kaller seg en politisk tenketank (tenkedunk ble foreslått, men nedstemt). Det er ikke så verst moderne å være politisk for tida, og man kan være det på uendelig mange måter. Likevel er det liksom ukult, eller i alle fall mye kulere hvis det er trendy og kanskje litt identitetsorientert? Å engasjere seg i større strukturer og misforhold (særlig norske) er mer i retning usexy klaging eller boring politisk korrekthet (hva er det?). Men det er noe med dette fellesskapet, og mye er ugjort, så jeg gjentar reklamen: Ikke vær redd. Meld deg inn i TeaterTanken eller lignende.