Hairy Fairy Tale on Live Radio.

Basert på Alf Prøysens 'Geitekillingen som kunne telle til ti'. Performance på Live Radio FOLK OG DYR av Søssa Jørgensen og Yngvild Færøy, Galleri F15, Jeløya 14/1/2018.

Med:
Geitekillingen og Ingvild.
Kalven, kua og Åge.
Hunden og Dag.
Grisen og Siw.
Hesten og Gunnar.
Høna, hanen, anda og Marius.
Statsministeren.
Søssa og Yngvild.

Det var en gang en liten geitekilling som hadde lært å telle til ti. Da hun kom til en vannpytt, stod hun lenge og så på speilbildet sitt i vannet.

– Én, sa hun.

Dette hørte en kalv som gikk i nærheten og åt gras.

– Hva gjør du for noe? sa kalven.

– Jeg teller meg, sa geitekillingen. – Skal jeg telle deg også?

– Hvis det ikke gjør vondt så, sa kalven.

– Det gjør det vel ikke, stå stille, så skal jeg telle deg.

– Nei, jeg tør ikke, det er sikkert farlig, og kanskje jeg ikke får lov av Åge engang, sa kalven og trakk seg unna.

Men geitekillingen fulgte etter, og så sa hun:

– Jeg er én, og du er to, 1-2.

– Mo-er! rautet kalven og begynte å grine,

og så kom mora til kalven, og det var selveste mjølkekua.

– Hva er det du rauter for? sa mjølkekua.

– Geitekillingen teller meg! rautet kalven.

– Hva er det for noe? sa mjølkekua.

– Jeg teller, sa geitekillingen.

– Men kan det føre noe godt med seg da? Sa mjølkekua.

– Jeg har lært å telle til ti, jeg gjør bare sånn: Jeg er én, kalven to, kua tre, 1-2-3.

– Å, nå telte hun deg også! rautet kalven.

Og da mjølkekua skjønte det, ble hun sint.

– Jeg skal lære deg å gjøre narr av kalven min og meg! Kua mi, kalven min, sier Åge og klemmer oss. Åssen skulle vi ellers smake? Jeg bare spør.. Nei, kom, kalven, så tar vi a.

Og så satte mjølkekua og kalven rett på geitekillingen, og hun ble så redd at hun spratt høyt opp i lufta og pilte av gårde bortover enga, og kua og kalven etter.

Borti utmarka stod det en gjeng nydusja griser og åt blåbær og bringebær. De var akkurat i gang med å knaske i seg røttene da geitekillingen og kalven og kua kom settende.

– Hvorfor jager dere den vesle geitekillingen? spurte grisen, mens hun rulla lykkelig rundt på jorda, helt til hun trillet ned i en dam, eller ut i spa avdelingen som det heter på de kanter.

– Hun teller oss, rauter kalven.

– Men vi skal ta a, sa mjølkekua.

– GRYNT, telle, hva er det for noe tull, gryntet grisen, strålende fornøyd. GRYNT GRYNT.

– Jeg er en og kalven er to og kua er tre og grisen fire, 1-2-3-4, sa geitekillingen.

– Å, nå telte hun deg også, rautet kalven.

– Hun kan bare prøve, jeg ekke et tall, jeg er Siws kjæle-gris, hvinte grisen, og mens søla skvatt satte hun etter de andre for å ta geitekillingen.

Ved en travbane dreiv en hest og varma opp da alle dyrene kom farende forbi.

– Åj åj, det var da svært til fart, sa hesten.

– Vi skal ta geitekillingen, sa kua.

– Hun teller oss, rautet kalven.

– Og det får a ikke lov til, gryntet grisen.

– Åssen gjør hun det da? sa hesten.

– Jeg gjør bare sånn, sa geitekillingen. – Én for meg og to for kalven og tre for kua og fire for grisen og fem for hesten, 1-2-3-4-5.

– Å! Nå telte hun deg også! rautet kalven.

– Det er det frekkeste, vrinsket hesten.

– Jeg, som Gunnar sier kan lære alt mellom himmel og jord....og som kan fly!

Og dermed satte den utpå banen med en fart så stor at de andre dyra glemte hva de holdt på med og ble fulle av beundring og jubel. Men midt i andre runde fikk hesten øye på geitekillingen igjen og...

– Bare vent du, raggetassen! vrinsket han, og rundet svingen i en farlig fart, og geitekillingen fikk endelig i gang beina, og godt var det, for hesten var på oppløpssiden og fløy som en vind ut på veien, sammen med de andre for å ta geitekillingen.

På trappa lå det en diger hund og sov da følget for forbi.

– Svært til hastverk dere har da, sa bikkja.

– Vi skal ta geitekillingen, sa kua.

– Hun teller oss, rautet kalven.

– Og det får a ikke lov til, hvinte grisen.

– Hun kan bare vente, vrinsket hesten.

– Åssen gjør a når a teller da?, spurte bikkja.

– Jeg gjør bare sånn, sa geitekillingen.

– Én for meg og to for kalven og tre for kua og fire for grisen og fem for hesten og seks for bikkja. 1-2-3-4-5-6.

– Å! Nå telte hun deg også, rautet kalven.

– Det skal bli verst for a sjøl, ulte bikkja, veit a ikke at jeg er Dags beste venn og har verdens fineste nese, GRRRRR – og det skal jeg bevise med å fange geitekillingen med aua igjen.

Og dermed kneip hun igjen øynene og satte i fullt firsprang rett etter de andre.

Det gikk over stokk og stein og gjennom mo og myr, og så kom de til ei elv, og ved brygga lå det ei lita skute, og ombord på skuta var det ei høne, en hane, ei and, og en statsminister som lå og sov. Høna var kokke, anda var byssegutt, hanen var los og statsministeren var skipper.

– Stopp en halv! gol hanen og høna og anda da de så alle dyrene som kom hulter til bulter bortover veien.

Men det var for seint. Geitekillingen tok spenntak i bryggekanten og spratt ombord med alle de andre dyrene etter seg, og så røk ankerkjettingen, og så begynte skuta å seile utover dit elva var djupest. Statsministeren løfta på et øyelokk og mumlet.

– (på bergensk) Hjelp? – Synker skuten?

Da ble dyrene redde, men hanen gol:

– Er det noen av dere som kan telle?

Alle dyrene ristet på hodet og sa; neei, det er kanskje farlig.

Og statsministeren sa søvnig at

– (bergensk) sånne små tall har eg visst glemt, og dessverre er assistenten sparket på grunn av upassende oppførsel.

– Jeg kan! sa geitekillingen.

– Da får du skynde deg å telle hvor mange vi er ombord, gol hanen Skuta kan bare ta ti passasjerer.

– Skynd deg å telle! sa de andre dyrene.

Og så telte geitekillingen.

– Én for meg, to for kalven, tre for kua, fire for grisen, fem for hesten, seks for bikkja, sju for høna, åtte for anda, ni for hanen og ti for statsministeren. 1-2-3-4-5-6-7-8-9-10.

Hurra for geitekillingen! ropte alle dyrene, – ti er akkurat passe!,

og så seilte de over til den andre elvebredden og gikk i land.

Kalven og kua tok seg en tur til Hvalerøyene, for de hadde alltid hatt lyst til å se havet. Og hesten fortsatte rett fram, sørover sørover, han elsket å fly, og ingen vet hvor langt han kom. Grisen rullet og gnagde seg i ring rundt Skiptvet og hele Østfold fylke. Hun beveget seg i både indre og ytre sirkler mens hun badet så ofte det lot seg gjøre. Hunden på sin side snuste seg fram til et par lik og noen lass slem narkotika nede ved Svenskegrensen, men det gikk ikke lange tida før hun begynte å snuse seg hjemover. Heller ikke gikk det mange dagene før kua og kalven og grisen og hesten også fikk hjemlengsel, og ganske snart var alle dyr tilbake i armene hos folk, og omvendt, og både folk og dyr var lykkelige og glade.

Men glemte jeg å fortelle at skuta var et fullkomment hønsehus, der statsministeren alltid slumret under dekk mens Marius og venner og iblant Søssa og Yngvild spiste egg som høna både la og tilberedte, mens dyr og fugler ordnet alt på klokeste vis mens de kaklet og danset muntert og ellevilt med praktfulle fjærkledde ben på ripa.

Og geitekillingen, – hun ble igjen ombord som tellemester, og hver gang statsministeren var i villrede om tall og verdier, stod geitekillingen ved landgangen og sørget for at det ble akkurat passe.